Familien har alltid bodd nær sjøen, og de fleste av oss, både kvinner og menn er fremdeles sterkt knyttet til sjøen. Gjennom generasjoner var mennene fiskere og sjømenn. Både min far og farfar fortalte mange historier fra sjøen. Spesielt historiene farfar fortalte om sin far, og hans farfar, gjorde sterkt inntrykk.
Min tippoldefar, altså farfars farfar, ble av nød i hjemmet sent til sjøs allerede 10 år gammel. Etter fire år kom han hjem etter å ha vært to år om bord i en brigg, og deretter to år om bord i en bark. «Han hadde altså fire års fartstid 14 år gammel,» sa farfar.
Etter mange år som seilskuteskipper og tre forlis valgte min oldefar Edvard Syvertsen å gå i land og etablerte firmaet A/S Syvertsen & Co. Firmaet drev blant annet med import på egen kjøl og hadde flere skuter. En stor gammel sjøbod var også en del av dette, og toppetasjen i boden ble mitt «fantasisted» i barn og ungdomsårene. Her var det mye rart og bare å drømme seg bort på.
På den tiden opplevde vi verden som betydelig større enn i dag. Derfor var havnen for meg et område med nærmest magnetisk tiltrekningskraft. Turene på havna med farfar sitter godt i minnet. Han kjente de fleste og viste navnet kaier og skip, og ikke minst hvor skipene skulle seile. Syv, åtte år var jeg derfor fast bestem på å dra til sjøs så tidlig som mulig.
Guttene i familien burde gjerne ha vært til sjøs en tur eller to. Dette for å lære seg folkeskikk og arbeidsmoral ifølge de gamle…
Syv, åtte år var jeg fast bestemt på å dra på sjøen så tidlig so mulig. Men ettersom årene gikk og jeg ble tenåring sa min far at du får ikke reise ut før du har gått tre år på realskole. Skal du på styrmannsskole må du ha et godt grunnlag i matematikk og engelsk. På tross av mine protester så gikk det slik. Jeg begynte meget motvillig på skolen og misunte kamerater som fikk reise ut da de fylte femten.
Samtidig med dette fikk min farfar hjerneblødning og mistet synet og havnet på pleiehjem. Ett år senere, på et av mine besøk hos farfar, tok han meg i hånden og kjente godt på den. Så sa han: «Nå har du så store never gutt, at nå kan du reise.»
Kort tid senere døde han, så dette ble det siste han sa til meg.
Nok en gang fikk jeg ikke gehør hos min far.
Men så, endelig i 1971 ved skoleslutt, var jeg på vei over Atlanteren til New York. Det ble et lykkelig og fantastisk år. Påmønstret som dekksgutt ble dette starten på min maritime løpebane som skulle vare i hele femtifem år, og jeg har aldri angrep på mitt yrkesvalg.
